På 1970-tallet var den komplekse progrocken på moten, og kanskje særlig innen hippiebevegelsen var det vanlig å lytte til lange komposisjoner med høy grad av kunstnerisk og intellektuell karakter. Opprinnelig var hippiebevegelsen et slags åndelig ungdomsopprør, som etter hvert skulle bli mer allment akseptert. I kjølvannet av dette dukket punk opp og skulle bli den neste opprørske bevegelsen/musikkstilen. Kontrasten mellom punk- og progrock var nokså stor, noe den fremdeles er den dag i dag.
Med punkens inntog var det slutt på hippietidens lange hår, slengbukser, peace-tegn og psykedelisk progrock. Nå var det tettsittende klær som gjaldt, så vel som bleket hår og musikk av den enklere sorten. Punkbandene spilte korte, raske låter med hurtig tempo og rå gitarriff. Sjangeren var fri fra åndssnobberiet man ofte forbinder med andre sjangere som verdsetter det komplekse og komposisjonsmessig elegante. Nærmest hvem som helst kunne lære seg å spille punk, så fremt de var i besittelse av enkel kreativitet og skaperånd.
Opprør og inspirasjon
Av viktige grupper som dukket opp på 70-tallet og satte standarden for punk, kan vi nevne The Stooges, The Velvet Underground, The Clash, The Ramones og Sex Pistols. Der medlemmene i progrock-band ofte var utdannede studiomusikere, var det flere punkband som ikke kunne noen ting da de begynte å spille sammen. Det er fascinerende at en gruppe kan gå fra null til gull og lage legendariske låter, rett og slett fordi sjangeren tillater. Punken var på mange måter et opprør mot åndssnobberiet som finnes innenfor enkelte musikalske kretser.
For oss som spilte i garasjeband i ungdommen var det ofte de raske og enkle tre-riffs punklåtene som stod på listen over sanger man skulle lære seg. På den måten blir punken gjerne en inngangsportal for en gruppe på 3–4 aspiranter til å lære seg å spille hele låter. Punkrockens enkelhet er altså en fin inspirasjonskilde.
